Jeg prøver så godt jeg kan, med nøye penselstrøk og fine hvite farger. Jeg er
ganske flink til å male naturtro. Denne marmoren blir fin.

Langs veggene inne i kirka står det stillas, de danner nye rom. Høye, smale rom
omkranset av søyler. Det er to andre i bygningen, men vi snakker ikke sammen.
Det er stille. Jeg restaurerer tilfeldige striper som krysser hverandre, eller går
parallelt på skrå over flaten. Og jeg prøver å male så marmoraktig jeg kan med
skjelvende hånd. Jeg er ikke religiøs men jeg vil gjerne gjøre en god jobb. Oppe på
stillaset er det ikke lenger like høyt til taket. Lyset skinner inn vinduene, det blir
ekstra tydelig i den mørke kirken, som gullstriper. Der det treffer treverket blir
det lysende gult, så det gjør vondt å se på. Spesielt om høsten er lyset sterkt.

I dag skal jeg også male tre. Med en tørr pensel maler jeg treaktige striper,
forsiktige avvik i linjene, en kvist, lange striper. Treverket har blitt malt grått, jeg
skal male det tilbake. Mørkerød maling på gulbrun bakgrunn. Det er mye tre i
denne kirka. Det er lettere å male tre enn marmor. Tremalingen omkranser
marmoren, på sidene av benkene. Noen er i gang med å stemme orgelet og spiller
tilfeldige toner. Jeg lytter til musikken mens jeg maler, og tenker på den som
malte dette forrige gang. Det renner litt svette i panna. Jeg ser opp og ser at det
renner rød svette på et annet ansikt.

Jeg setter meg ned og ser på malingen. Det kjennes som om den løsner, selv om
jeg nettopp har malt den på, tynt og lett. Denne flaten skal restaureres igjen og
igjen.